Reinheimen 13-15 mai 2010

Torsdag 13. mai

Påsken stadig i minne, turen fra Dombås til Torsbu er ennå ikke er fullført. De urørte viddene mot vest er fortsatt uutforsket, og været er varmere nå, selv om det fortsatt er kjølig. Vårskiturene står fortsatt for døra, selv om forholdene i år er ganske spesielle etter den kalde og mildværsløse vinteren. En halvmeter nysnø fra slutten av april på toppen av det gamle skarelaget er også en usikker faktor. Forsøket med pulk i påsken gav mersmak på å gå videre inn i skoddelandskapet. Det er langt inn i mai, og båre vær og temperaturer har endret seg mye siden påsken. En skikkelig langhelg stod for døra dersom jeg tok fri fredag og gav avkall på 17. mai i byen. Det måtte bli fjelltur denne helgen, torsdag, fredag, lørdag, søndag og mandag burde være nok til å rekke Løyfthøene i finvær. Kvelden i forveien ble avsluttet med motorhavari på bilen, men en leiebil i helgen ble en fullgod løsning. Denne gangen skulle jeg bære alt i sekken i stedet for å dra pulk. En nødvendighet, egentlig, for på denne tiden av året må du bære skiene langt fra startpunkt og til sluttpunkt på en skitur.

Utstyrsmessig måtte måtte jeg gjøre noen vektbesparelser og endringer. Jeg kjøpte en Primus EtaPower EF, et komplett stormkjøkken med varmeveksler i kasserollen og gassbeholder som drivstoff. Systemet virket veldig bra, med piezotenner og full automatikk. Helgen før testet jeg gassbeholderen, i stille vær vel og merke. Det tok 8 minutter å koke snø til halvannen liter vatn. Målinger på kjøkkenbenken kvelden etter viste et forbruk av 20 g gass, ganske moderat tatt i betraktning at en mellomstor gassbeholder rommer 250 g. Med en ekstra gassbeholder i sekken var drivstoffet sikret og dobbeltsikret uansett forhold i fjellet. Da jeg pakket ned utstyret viste det seg at Etapower systemet er ganske komplisert å pakke i en kompakt enhet hvis du ikke vil bære med deg den tunge innpakningen som følger med. I så måte er Jetboil bedre, men på bekostning av en alt for liten kokebeholder for snøsmelting.

En annen vektreduksjon er å gå over til bare tørrmat. "Real turmat" koster under femtilappen på XXL sport, så jeg bestemte meg for å kjøpe nok porsjoner til hele turen, med to måltider om dagen. Fristelsen ble likevel stor til å kjøpe litt ekstra suppeposer, morrpølse, nudler og potetmos på butikken, flere kilo ekstra, som jeg overhode ikke brukte. Lærdommen er å hovedsaklig ta med moderne frysetørret mat på lengre teltturer, samt beregne forbruket mere nøyaktig. En ryggsekk blir fort tyngre enn nødvendig på grunn av mat.

Turen startet ved å kjøre inn i Slådalen der forrige turen endte. Veien var fortsatt vinterstengt, men jeg tok sjansen på å kjøre de første kilometrene ettersom det gikk bilspor innover vegen. Det viste seg at det gikk an å kjøre helt til utløpet av Skjervedalen, som skulle bli min veiviser resten av dagen på turen over de mange runde høene.

Som bildet viser er det fortsatt mye snø. De første kilometrene måtte jeg gå litt på barmark. Skjervedalen har trange partier der bekken har skåret seg ned. Å krysse den med pulk ville vært ganske slitsomt og tidkrevende. Jeg fant et sted der det gikk greit å komme ned. Elva var nesten bare en bekk, kaldt som det fortsatt var, og det var solide snøbruer overalt. I bakgrunnen ser vi de første kvite høene. Det skulle bli spennende å komme opp dit. Været var ganske bra, også.

  

I den snøbare nordsiden av dalen var det nesten som om sommeren, men det var tørt og brunt ennå.

Stor var overraskelsen da denne fruen dukket opp i tørrgraset. Hun heter Anemone Vernalis, på norsk kalt Mogop. Jeg var jo på skitur, og det var vinter ennå i disse høydene.

De første kilometrene gikk over vekslende barmark og snø. Snøen var fast og bar fint, perfekt føre med feller. Temperaturen var over null, så klister ville vært et ennå bedre alternativ, men det er sjelden lurt når det senere kan bli tørr nysnø og kuldegrader. 

Tilbakeblikket viser slådalsvegen og det terrenget jeg kom fra da jeg gikk første etappen med pulk. Vågå ligger i dalbunnen til høyre. 

  

Bakkene oppover ble aldri bratte, og de snøbare flekkene ble sjeldnere og sjeldnere. Det var forresten veldig frodig vegetasjon i området, med tykke tepper av reinlav. Det skulle vise seg å bli mye karrigere lenger opp i høyden.

  

De lange strekningene med bakker som aldri slutter gir en ro du aldri finner andre steder. Høydemetrene kommer umerkelig, du ser det bare på at de få gjenværende snøbare flekkene nå er blankskurt stein. Det lettskyede været gav et spennende lys. Samtidig var det spennende om det ville tykne til. I denne høyden kommer skodden fort, og det kjennes fort mere slitsomt å gå i snøvær.

Første toppen var Steinkollen, eller rettere sagt en samling topper som på kartet heter Jonshamnknubben. Disse toppene er så vide og like at det er veldig vanskelig å orientere seg godt nok for å kjenne dem igjen.

På kartet går det an å legge en rute fra topp til topp. Fra den ene toppen ser du ikke bare en kandidat, men flere til den neste toppen. Kompasset er til en viss hjelp, men når du har kommet ut av tellingen av topper er du likevel ikke helt sikker på hvilken topp som er den neste. I tillegg kommer og går skodden. Det er ikke alltid at det er den høyeste toppen som er dekket av skodde, men en god pekepinn er det iallfall. Derfor ble toppen i skodden neste målet. I dette lyset og denne topografien var alt sjatteringer av kvitt og lys blått. Avstand var umulig å beregne, og det var til og med vanskelig å vite om du gikk nedover eller oppover. På veien til neste toppen forsvant neste topp mens jeg rant ned bakken. Ikke på grunn av skodden, men på grunn av den rare topografien. Hele tiden lå neste oppoverbakke 50 meter foran, men likevel kunne jeg renne nedover en bakke som så ut til å gå oppover. Tilslutt stod jeg på et platå, uten en en eneste topp rundt meg. Kompasset viste en antydning til oppoverbakke i vestlig retning, og jeg gikk i en time i den retningen. Omsider nådde jeg en ny topp og fant en varde ganske lik den forrige på en stor flate. Lyset ble blåere, og i nord ble det et gløtt av farger med siluettene fra Romsdalsfjellene i uvant perspektiv. En slik skitur må oppleves, den kan sikkert aldri beskrives.

I det duse lyset ble konturene av landskapet nesten helt visket ut. Bakketopper og åser ble til neste umerkelige fargesjatteringer i blågrått, og neste hø måtte bare gjettes fra små kurver i horisonten. Noen timer med skigåeing i et slikt landskap er som en seiltur på havet. Bare den monotone lyden av skiene mot snøen og den gjentatte knirkingen i skibindingene, rytmen av ryggens respons på en tung sekk, en svak bris, og faktisk - et og annet pip fra en liten fugl i dette golde landskapet kunne høres. Du merker ingen fremgang, alt står stille. Likevel vet du at kilometre blir tilbakelagt i løpet av timene som går. Etter toppen i horisonten på bildet ovenfor nådde jeg et ganske bratt skar. Det så ikke så bratt ut fra toppen, men da jeg omsider nærmet meg bunnen trodde jeg at jeg måtte være i Vesleskaret. En sjeldeng gledelig opplevelse på lange skiturer, trodde i det øyeblikket at jeg var kommet lengre enn jeg trodde. Opp med kartet, og jeg planla en rute rundt neste fjell - Skardtind. Rart å kalle et så rundt fjell en tind, ville vel egentlig kalt det Skardhø. Det var blitt kaldt, og jeg hadde forlengst tatt av fellene for å gå på blåswix. Det gav ikke all verdens feste, men gav god fart på flatene. Ifølge kartet rundet jeg Skardtind, passerte Rygghøi på høyre side og kom inn i Storskardet. Foran meg lå Trihøene, med slak motbakke og kvit snø  så langt øyet rakk. Det begynte å skumre, og jeg bestemte meg for å gå til toppen av Trihøene og slå opp teltet der for natta. Godt å ha bestemt seg. Nå behøvde jeg ikke forhaste meg slik at jeg ble svett, bare nyte en halvtimelang motbakke i det fineste lyset du kan tenke deg, akkompagnert av fullstendig stillhet.

Sakte ble terrenget flatere. Jeg gikk rett opp det bratteste jeg fant, og etter en stund gikk det ikke an å kjenne noen bakke i det hele tatt. Eneste bevis på at dette var en topp var en liten snødekket utvekst i horisonten, en nesten nedsnødd varde. Verdens ensomste teltplass utenom Sydpolen, iallfell kan du ikke merke noen forskjell når du slår opp teltet der. Denne kvelden klarnet det opp litt, og utsikten var spesiell. Ikke noe sug i magen, som på en vanlig fjelltopp, men en horisont med tinder i det fjerne i to retninger og blå skydekte fjell i de to andre.

Et bilde kan aldri fullt ut beskrive en virkelighet. Det var vindstille og kuldegrader, og sola i nordvest var på sin vei mot sin korte vannrette touch under horisonten i den norske mainatta. Opp med teltet, litt jobb med å blåse opp liggeunderlaget, rulle ut soveposen, administrere utstyret for en natt i dunsovepose på over 1800 moh et par mil fra nærmeste sivilisasjon. Mens jeg gjorde nattens forberedelser flammet himmelen opp i vesta gløtte (gir våt hette, sies det) i alle farger. 

Skodden drev over flyene og skapte et trolsk landskap som får en til å ane hvordan eventyrene faktisk har oppstått - i den tiden da folk i nærings øyemed var nødt til å ferdes i slike fjell på ubeleilige tidspunkt. Denne turen var for pur avveksling fra det lune kontorlivet - et liv folk på 1700-tallet ikke visste noe om i det hele tatt - kanskje utenom Ludvig 14. og noen få andre.

Skumringen i mai varer lenge, faktisk hele natta. Det er spesielt på nordkalotten om sommeren i grenselandet mot midnattsola, til forskjell fra i sydlige strøk der en solnedgang er over i løpet av få minutter.

Det var godt å komme i soveposen. Både den svake vinden og solnedgangen dikterte retningen på teltet. Det er sjelden du kan ha en slik utsikt fra teltet. Bildet viser det ikke tydelig, men du kan så vidt se fjelltopper i det fjerne. Til høyde for sola er Vengetindene og Romsdalshorn. Det var kaldt, og jeg valgte å sove med en gang i stedet for å koke opp vann. Det skulle vise seg å ikke være det aller lureste, men jeg ventet egentlig på totalt klarvær og stille neste morgen. Så feil man kan ta.

Fredag 14. mai

Sovnet fort, og våknet plutselig av at det blåste. Kanskje det ikke ble den flotte solskinnsdagen neste dag likevel? Vinden tiltok og ble ganske frisk. Valgte å vente litt med å stå opp uten at vinden løyet. Omsider åpnet jeg teltdøra, og så ingenting der ute. Det var tett skodde og frisk vind. Jeg befant meg på et fjell jeg gjettet heter Tritindan, med to mil til sivilisasjonen. Ikke noe dramatisk med det, for jeg hadde jo fire dager før jeg måtte være nede. Likevel var det en skuffelse, for jeg hadde gledet meg til å gå ut av teltet og se utsikten i all sin prakt i vindstille og morgensol. En annen ting var retningen. Det var noe med utsikten i går som ikke stemte med kartet. En uvisshet jeg hadde utsatt til denne antatte finværsdagen å finne ut av. Kompasset var en annen historie. Før jeg drog fant jeg ikke kompasset, og tok med meg et lite nødkompass. Jeg tenkte med meg selv at uten kompasset var jeg "lost". Deretter lette jeg i lommen - og fant det ikke! I dette terrenget er det umulig å gå i rett linje uten kompass. Dersom tåken skulle vedvare i fire dager kunne jeg risikere å ikke finne ned fra fjellet. Når du går i tåke er det umulig å holde en rett linje, og resultatet blir å tilbakelegge mange mil uten å komme noen vei.

Godt med dobbeltsikring. Jeg hadde jo med meg en GPS og dobbelt sett friske batterier. Jeg slo den på, og den fant fort posisjonen. Fram med kartene, og du store skuffelse! Dette fjellet var slett ikke Trihøene, men Rundkollen. 1873 moh. Hadde verken nådd Skardtind eller Trihøene. Men høyt nok, det var det. Ti meter lavere enn Skardtind, men hva gjør nå det. I dette området var jeg på verdens tak - i fullstendig skodde. Oppdagelsen å ligge ti kilometer bak det jeg håpet på var ikke helt uventet. Selv om det kjentes lett å gå kvelden i forveien var det ganske optimistisk å tro at avstandene hadde krympet såpass mye. Jeg begynte dessuten å innse at det klarværet jeg hadde håpet skulle overraske var ønsketenkning. Været har ikke vært stabilt over tid siden kuldeperiodene i vinter, og slike værtendenser bruker å prege sesongen som helhet.

Frokosten fikk vente, nå gjaldt det å pakke sekken og begynne å gå for å finne et lunere sted. Fjelltopper i 1800 metershøyden er ikke akkurat kjent for sine lune forhold. Det ville heller ikke være lett å finne noe lunt sted i dette slake terrenget, men når man har fått varmen går det an å bruke spaden for å finne en lun plass til kokeapparatet. Det kom jevnlig en gløtte i skoddelaget, og jeg fant fort retningen mot Vesleskardet. Skodden kom og gikk, og i klare øyeblikk kunne jeg se totalt kvite fjell så langt øyet rakk. Ikke en eneste svart stein så langt øyet rakk nordover mot Gråhøi i det fjerne, gjemt i skylaget. Jeg kunne valgt denne nordlige ruten hvis jeg fortsatt hadde som mål å gå til Løyfthøene, men beslutningen var allerede tatt til å korte ned turen.

I et søkk ble det tid for frokost og snøsmelting til drikkevatn. Det var kjølig å sitte stille, så pausen ble ikke lengre enn nødvendig. Men jeg satt der senket skodden seg igjen. Det var absolutt ingen sikt, og jeg måtte gå på nødkompasset. Dette lille kompasset er egentlig ubrukelig for orientering, men er greit nok i et slikt landskap når alt som trengs er grovnavigering for å komme vestover. Å gå i rett linje er svært vanskelig, som jeg opplevde i påsken, selv med ordentlig kompass. Nødkompasset hadde dessuten en boble som gjorde at det måtte ristes for å ikke fryse retningen i feil posisjon. Snart fyrte jeg opp GPSen og brukte det innebygde kompasset på den. Det viste seg å være 20 grader forskjell på nødkompasset og GPS-kompasset. Sannsynligvis er ikke kompassrosen i nødkompasset trykket riktig i forhold til magnetiseringen.

På vei ned i Vesleskardet lettet skodden. Jeg valgte å legge ruten sør for Skardtind. I Vesleskardet er det sammenhengende steinur, sikkert tung å gå i på sommerstid. Synet av Skardtind var flott, med toppen omkranset av gjensidig skodde mot blå himmel. Sakte rundet jeg toppen og kom inn i Storskardet, et vidstrakt flatt område som hadde lite tilfelles med et skar annet enn at det er en dal mellom to fjell. Skartdind og Trihøin. En luksus å atter vite hvor man er på kartet.

Sør for Storskardet ligger Rygghøi. Været var nå blitt ganske så fint, med blå himmel og drivende skyer som gir jagende skygger over de kvite fjellsidene. Jeg så med ett noe som lignet på en snøscooter som kom kjørende østover i lia mot Rygghøi. Da jeg så nøyere etter så jeg mange flere flekker i fullt driv og konkluderte med at det måtte være en stor reinflokk. Jeg anslo antallet til hundre eller flere. Hele tiden kom det til flere til vestfra over bakketoppen. Lenge fulgte jeg dette flotte synet. Det rare var at jeg ikke så noe mere til dyrene etter at de hadde passert et område midt på Rygghøi. Dette måtte undersøkes, så jeg fulgte et enkelt reinsdyr på sin vei østover. Selv om avstandene er store, skulle farten tilsi at dyrene snart nådde østsiden av fjellet. Men nei. Den største flokken befant seg fortsatt midt på fjellet. Forklaringen ble pinlig klar. Reinsdyrene var steiner, og de jagende skyggene skapte et synsbedrag av full fart. Ikke lett å fange på stillestående bilder, men de største "reinsdyrene" er synlige til høyre i bildet.

Det var godt å kjenne sola varme. Jeg kunne gå i bare ullskjorta, for første gang på denne turen. Det kjennes sakte å gå på slike slake vidder, men tida står også stille. Det er slik det skal være på en slik tur. Jeg hadde et hav av tid, mange dager igjen til 17. mai som var avsatt til turen om nødvendig.  Sakte men sikkert passerte jeg Trihøin i nord. Neste målet var Fellingshøi. På veien dit gikk en gammel varderekke.

Nå fikk jeg den første, og siste utsikten mot det egentlige målet for turen. Løyfthøene ligger til høyre, det bratte fjellet midt på bildet er Skarvedalseggen. Dette spennende fjellområdet blir et seinere turmål. Finvær er en forutsetning for at den turen skal ha noe for seg. Fjellryggen som delvis skjuler dette fjellområdet er Såvårhaugen på 1544 moh. Bak den renner Lora ned mot Lordalen som kommer inn fra nord.

På de solvarme steinene på fangstgrav for rein var det godt å flate ut en halvtimes tid i solsteken. Nå var det stort sett bare flatt og nedover til vestsiden av Aursjøen, som var kveldens mål. Sekken var litt tyngre enn jeg satte pris på. Hadde tatt med mange kilo for mye mat. Hver ting kjennes ikke så tung ut, men posen fra Coop veide sitt. 

 

Etter å ha begynt i å gå igjen trødde jeg for første gang skien ned i rotten snø. Ikke bare litt råtten, men hele det faste snølaget kollapset og ble til en grovkornet løs masse. Råtten snø er som regel et lokalt fenomen, og kan unngås ved å ikke gå for nær kanten av snøen. Det viste seg å stemme nå også. Et annet fenomen, som har sammenheng med det første, er at det tykke snølaget mellom skaren og et fastfrosset underlag kollapser over store områder. Av og til er det som å ta heisen. Hundrevis av kvadratmeter rundt deg faller plutselig ti cm ned. I noen tilfeller brytes skaren opp, og skiene forsvinner til knedybde. Da er det bare å gå bakover og streve litt for å få skituppene opp på skaren igjen. Enkelte steder kunne du se brudd i skaren etter kollapser som var utløst helt av seg selv. Årsaken til slik snø er at det har vært vedvarende kulde siden snøen falt, og at det er utviklet såkalte begerkrystaller. Hule snøkrystaller som blir sprø og knekker. Når det skjer smeller det i snøen. Et faresignal i bratt terreng, men ikke i dette flate terrenget.

Terrenget vider seg nå ut. Området heter Storflået. Det er nesten som å gå over et stort vatn, men området er bare flatt. Foran ligger Fellingshøi. Ruten går nord for dette fjellet. Det var nå mye tyngre å gå på grunn av de hyppige råtne snøområdene. 

Et tilbakeblikk fra Fellingshøi gir et siste glimt av eventyrlandet med de runde kollene. Skodden henger fortsatt igjen i disse høytliggende områdene. Dette er et område som er verdt å oppsøke en annen gang, kanskje sommerstid med fiskestang i sekken. Nå er målet å finne teltplass ved Aursjøen. Jeg hadde allerede gått i snart ti timer.

Nesten over kanten mot Aursjøen er det tegn på værforandring på himmelen. Slike skyer opptrer ofte i kanten av nedbørområder, og det var meldt regn lørdag på langtidsvarslet. Godt å vite at det nå bare var noen små bakker ned til teltplassen. Jeg fant en stor snøbar flekk med blåbærlyng, og det var deilig å sitte ute i den fine vårkvelden og koke mat og høre på fuglelivet. Heilo, ryper og masse småfugl. Natta var lys og fin, og enkelte ganger satt rypene en meter fra teltveggen. Ganske mye bråk, med andre ord, men noe annet enn støyen i byen.

Lørdag 15. mai

Våknet til overskyet vær. Fjellene rundt var innhyllet i tett skodde. Været var varmt, og det så ut til å brygge opp til regn. Turen var nå egentlig over. Synd å forlate fjellet så tidlig. Siste del av turen gikk rundt enden av vatnet inn til en traktorvei.

Det ligger mange hytter i området, men ikke en levende sjel å se. I nord lå skodden som en vegg, alle fjellene var borte. Et og annet solgløtt gjorde det ekstra varmt. Jeg hadde ikke med noe termometer, men det var så varmt at du kunne legge deg ned på en stein i bare ullskjorte og kvile så lenge du ville. Det var ingen hast med å gå ned til Bismo, helgen var fortsatt ung.

Veien var delvis bar, og det ville ta sin tid på bære skiene ned til veien. Derfor bestemte jeg meg for å ta en liten tur uten sekk til den nærmeste toppen. Været var grått, men det var fint å gå på bar mark.

   

   

Nok en flott tur er over. Neste mål, Løyfthøene, blir en annen gang. Kanskje til sommeren. Området er flott å gå i sommerstid, og det er bare å vente på en helg med fine værmeldinger.