Det var meget beleilig at Molde og Romsdals Turistforening la turen dit i august i år. Mange hadde funnet ut det samme, og det var over tretti som startet opp dalen fra Hoemsbu denne flotte lørdagen. Været viste seg fra sin beste side, bare noen spredte ettermiddagsbyger på værmeldingen.
Hoemsbu ligger veiløst til på vestsiden av Eikesdalsvatnet, og transport kan avtales med Arne Vike, som bringer turister over vatnet med sin raske båt. Utsikten mot Juratind fra Vike er formidabel, der jurets to spener henger oppned mellom de bratte fjellsidene mot Hoemstinden og Sjøvdøla.
Turen opp Hoemsdalen til Hoemskaret går på god sti i seig motbakke. Det byr seg ikke så altfor mange muligheter for å studere den spennende floraen når man etter beste evne prøver å følge med sprekingene i denne lokale turistforeningen. Har du øye for det botaniske, da må du være villig til å løpe ekstra fort for å ta igjen de andre, skal du få et glimt av mere enn bjørkelauv. Så sagt, så gjort, bildet nedenfor kostet svette.
Her noen eksemplarer av vintergrønn, knipset i all hast like ved stien.
Utsikten mot Eikesdalsvatnet og Vike gir sug i magen - ikke fordi det er så bratt, men fordi utsynet er så storslagent og vakkert. Vikesoksa troner mektig og utilnærmelig, med sitt karakteristiske hakk. Du ser det litt til venstre, spesielt hvis du ser på den store versjonen av bildet.
Oppe ved Hoemskardet er det tid for en matbit. Her begynner snøen, og det skråner lett oppover mot Hoemsbreen.
Siste bakkene mot Hoemskardet er de tyngste på turen. Du kjenner det i beina etter halvannet tusen meter stigning. Samtidig er det godt å oppleve at du begynner å se bort på toppene og ikke opp på dem. Her mot en flott 1500-meter sør for Hoemsbreen, navnløs på kartet. Det er en sann overflod på fjell her inne. Statens Kartverk har ikke tatt med annet enn de største og mest kjente toppene. Shame, for det kan være mange flotte navn som går i glemmeboken her inne.
Tilbakeblikket viser Slotthøa i det fjerne, en vakker topp i et mektig fjellområde med ville juv omkranset av topper over 1800 meter.
Etter matpausen i Hoemskardet går alt så mye lettere. Fra svette i motbakker er det nå ganske så slakt på snøen, og tempoet er roligere. Juratind er nå mye nærmere. Målet er den bakerste toppen, som faktisk skal vise seg å være den høyeste.
Siste rest av månen kikker ned på den lange rekken med folk som snor seg oppover på snøen. Snart er vi inne ved foten av fjellet. Der venter breen og mye venting mens turlederne organiserer fire taulag.Det varme og tørre været gjør det til en opplevelse å komme nær innpå fjellene. De blanke fjellsidene gir en flott akustikk, og du er hengitt til tre enkle elementer: Stein, is og blå, blå luft forankret i selveste universet.
Stemningen er lystig, og de dristigste våger å utsette seg for litt sol på kroppen. Vel er den lyseste delen av året passert, men sol pluss snø i høyden er ikke kjent for å være snill mot en blek nordboer.
Tilbakeblikket åpenbarer flere kjente topper. Hoemstind med sin karakteristiske spiss og bratte renner reiser seg bratt fra delføret rundt Svartevatnet,som så vidt kan skimtes med is på. Det islagte vatnet i forgrunnen ligger på 1046 moh, og har ikke noe navn i Kartverkets vokabular. Mektig med islagte vatn i august.
Ura har ofte overraskelser. Her i høyden er fjellet blottlagt, og millioner års geologisk historie kan leses av et trenet øye. Det norske grunnfjellet er urgammelt, og består av 99.9 prosent gråstein. Minst. Men i fjellet finner du kontrastene. Her et stort stykke feltspat og kvartsitt, sikkert fra vulkansk aktivitet en gang i urtiden. Utsatt for voldsomme trykk i furdums fjellfoldinger. Senere har sol, vind, snø og mangfoldige istider erodert bort gråsteinen og plassert dette smykket til allment skue. Fint illustrert av en ukjent kunstner med livets egen malepensel.
For en tid forsvinner den vesle stortoppen bak "lilletoppen". Breen er nå rett over haugen.
Etter litt ventetid med instruksjoner og innbinding i tauene er vi på vei innover breen. Mye snø sist vinter gjør at vi ikke møtte på synlige sprekker langs ruten. Men breer er mest lumske når sprekkene er usynlige. Kanskje går vi på en tynn snøbru over et tjue meter dypt gap.Veien videre går opp langs den skrånende flekken av snø og is, til bandet, en egg som strekker seg helt inn til foten av tinden. En tversgående revne tyder på at vi vil få en utfordring.
Opp mot revnen er det lett å gå. Steiner på snøen viser at fjellveggen stadig slipper ned steinsprang, men slik er det overalt i landet vårt hvor det er bratt.
Siste bratta opp til revnen. Der må vi vente
Her settes et snøanker til sikring for den siste bratte oppstigningen opp til bandet.
Utsiketen herfra bakover er flott. De siste taulagene er på vei innover breen. I bakgrunnen troner Sjøvdøla med spisse Nyheitind til venstre.
På vei opp til bandet ser du på ny toppen, mer utilnærmelig enn noensinne. Hvem skulle tro at 30 mennesker snart skal sitte oppå den steinblokken? Og hvordan i huleste kommer vi opp uten annet klatreutstyr enn noen tau?
Snart er snøen unnagjort, og vi er på bandet.
Godt med en matbit før siste oppstigningen. Her legges fotoapparatet i sekken, siste oppstigningen blir ren prosa. Turen går i bratt, men tørt og fint terreng rundt eggen på venstre siden. Der er det trygt uten sikring, om enn bratt. Bak eggen går ei renne, og den følger vi helt til siste tilnærmede loddrette klyving de siste 8 metrene til selveste toppen. Første taustrekket går opp en bratt snøflekk. Uten isøks og stegjern er det nødvendig med sikring, som legges fint av en av turlederne i ura ovenfor. Deretter er det klyving, hele tiden med et tau til sikring. Opp til toppen blir vi aktivt sikret. En for en blir vi trygt loset opp av en som sitter på toppen godt forankret i en stein og holder tauet stramt for oss i taubremsen sin.
Fra toppen er utsikten ubeskrivelig. Svimlende bratt på fire kanter. Fra min plass på kanten ser jeg bratt ned på den ruten vi fulgte opp iskanten til bandet. Veien over revnen snur helt på kanten av fjellveggen ned til breen nedenfor. På rasteplassen før siste oppstigningen sitter noen få igjen og nyter finværet og utsikten, som er nesten like fin der som fra toppen. Den er foreviget i et panorama satt sammen av mer enn hundre småbilder. Der kan du zoome inn den minste detalj. Sjekke at bilen din står parkert trygt nede i Vike, eller studere detaljer i ruten opp til Vengetind.Panorama fra toppen og fra bandet
Opplevelsen av å være så mange på toppen er spesiell. Mens vi sitter der kommer med ett en svart sky foran sola. På ti minutter forandrer været seg fra varmt og stille sommervær til lummert og ustadig med regndråper i lufta. En tanke slår inn, enn om det blir tordenvær? Det tar lang tid å fire 30 personer en og en ned fra toppen. Det tørre fjellet blir med ett ikke like trygt å klyve i hvis det blir vått. Heldigvis ble det med de få regndråpene.
Nedturen gikk mye fortere enn oppturen. Regnværet nådde oss ikke. Fjellet er tørt, tauene ligger slik de lå på oppturen, og de fleste er tøffere nå når de kjenner ruten.
Snart er det bratte ispartiet passert. Jeg påtar meg jobben å bære tauet vårt ned til Hoemsbu etter at breen er trygt passert.
Øverst løper vi på snøen mens fargene rundt oss går mot rosa og sola finner kvile på vesthimmelen. Tusenmetrene begynner å merkes i beina, og nedstigningen langs stien har knapt begynt ennå. Egentlig har vi et hav av tid, det er flere timer til solnedgang. Men de spreke deltakerne fra den spreke vestlige lokalforeningen at Turistforeningen vil heim, og det blir konkurranse for å bli med den første båten.
Ikke lett å fascineres av stillheten, lyset og den spennende geologien mens mine turvenner danser nedover ura framfor meg. Tusen motiver og en solnedgang i fjellet må jeg motvillig forlate, mens jeg slenger ut et snapshot mot et geologisk kunstverk - med Nyheitind og Sjøvdøla i bakgrunnen.
Med sola i ryggen småspringer vi nedover mot bjørkeskogen og Eikesdalsvatnet. Med håp om å ta igjen de foran oss som skal med den samme båten som vi vil prøve å komme med. Det klarer vi faktisk. Men jeg blir like svett som på oppturen. Hun som går foran meg beveger seg lett og uanstrengt mens jeg løper alt jeg klarer for ikke å havne langt bak. Slik er det å være med på fellesturer i Turistforeningen - når det er Mode og Romsdals turistforening som står for arrangementet.
Av og til undres man. Hvor kommer alt det vatnet fra, som etter en tørr sommer kaster et slør ned denne fjellsiden? Fossen ser jo ut til å ha sitt utspring i noen rabber av gråstein. Perspektivet lurer deg. Flott er det uansett. Jeg kan ikke dy meg for å stanse innimellom og ta inn over meg de mektige inntrykkene, hvor fort de enn beveger seg disse nordmørske fjellfolkene.
Nesten nede må jeg la de andre løpe fra meg. Foran meg åpenbarer Eikesdalsvatnet seg med Hoemsby i forgrunnen og Aagotstind i bakgrunnen. En annen spennende fjelltur. Molde og Romsdals Turistforening arrangerte tur dit noen uker senere. Dessverre passet det ikke for meg å bli med den gangen.
Båten venter. Det blir nok ikke siste gang jeg besøker Hoemsbu og dette flotte fjellområdet.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar